Barns rettsstilling i norsk rett!
02 mai
2017

Barns rettsstilling i norsk rett!

Hovedregelen er at foreldre deler foreldreansvaret ovenfor barna. Ved skilsmisse opprettes vanligvis felles avtale om deling av samværsretten. Det er normalt at begge har foreldreansvaret sammen. Foreldreansvaret kan deles 50/50, men andre ordninger er også vanlig. Bestemmelser om foreldreansvaret og hvem av foreldrene barnet skal bo hos er fastsatt i barneloven kapittel 5. Blir ikke foreldrene enige om hvor barnet skal bo, avgjøres spørsmålet av retten, jf. lovens § 36.

Tekst: Advokat Gard Silkebækken Hagen.

Plikt til å megle i tvist om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast eller om samvær, fremkommer blant annet av barneloven § 51 og ekteskapsloven § 26. Meglingen foregår ved familiekontorene, jf. lov om familievernkontorer § 1.
Hvor det offentlige griper inn med maktmidler ovenfor foreldre med barn er gjeldende lov; barnevernsloven.

Det er barneverntjenesten i kommunen som først starter en undersøkelse om et barn eller en familie trenger hjelp og støtte. Barnevernet får også henvendelser fra andre instanser (blant annet sykehus, NAV etc.) og fra privatpersoner som er bekymret for et barns situasjon.
Barnevernstjenesten gjør en viktig jobb og vi skal være takknemlig for å kunne leve i et samfunn hvor vi har et offentlig apparat som tar var på barns grunnleggende rettigheter, når foreldrene svikter. I situasjoner hvor rus og vold er dominerende griper barnevernet inn, ofte med politiets hjelp, med fokus på å beskytte barnet.

Norge får imidlertid kritikk for sin behandling i barnevernssaker, herunder av europeiske land vi kan sammenligne oss med. Norske myndigheter har også lidd nederlag i den europeiske menneskerettighetsdomstol i denne type saker, hvor det er fastslått at retten til familieliv er krenket. Flere saker er også under domstolsbehandling i den europeiske domstol i 2017.

Mye makt ligger til barnevernstjenesten, og man kan stille spørsmål om terskelen er fastsatt juridisk korrekt, og om den praktiseres i henhold til lovens intensjoner?

En omsorgsovertakelse er et tvangsinngrep i foreldrenes og barnets gjensidige rett til familieliv, og beskyttet av Grunnlovens § 102, og menneskerettskonvensjonene, EMK art. 8 og Barnekonvensjonens art. 9, jf. menneskerettslovens §§ 2 og 3. Inngrepet må derfor være lovhjemlet og oppfylle kravene til legalitetsprinsippets nærmere innhold for å kunne treffes. Inngrepet kan kun skje ut fra et legitimt hensyn, og beskyttelse av barn vil være et slikt legitimt hensyn.

I tillegg må inngrepet være «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf. EMK art. 8 nr. 2.

Kravet innebærer at middelet som brukes må være egnet, og at det må være et visst forhold mellom det som søkes oppnådd og styrken av inngrepet, samt at det ikke må finnes mindre inngripende tiltak som vil kunne oppfylle målet – et proporsjonalitetskrav. Grl. § 102 inneholder også et krav om at tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig,
Forholdsmessighetsvurderingen må ha for øye balansen mellom de beskyttede individuelle interessene på den ene siden og de legitime samfunnsbehovene som begrunner tiltaket på den andre.

Når det skal tas stilling til om omsorgsovertakelse kan treffes gjelder selvsagt prinsippet om barnets beste i Grunnloven § 104, Barnekonvensjonens art. 3 og i barnevernsloven § 4-1. Det fremgår av § 4-1 at den gjelder for alle tiltak etter loven. Etter § 4-1 skal det legges «avgjørende vekt» på hensynet til barnets beste, og bestemmelsen går derfor lenger enn den Grunnlovsbeskyttede generelle normen hvor det fremgår at barnets beste er «et grunnleggende hensyn». Barnets beste er et av barnevernlovens grunnprinsipper.
Prinsippet innebærer at barnevernet skal foreta en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av hva som vil være til barnets beste i det enkelte og konkrete tilfellet

Barnets grunnleggende behov for beskyttelse og omsorg skal vektlegges framfor foreldrenes rettigheter, og ny forskning, systematisert erfaringskunnskap og endringer i kulturelle normer skal styre de faglige vurderingene, og utvikle skjønnet om hva som er barnets beste.
Tilknytnings -og relasjonskvalitet er et svært viktig moment i barnevernets vurderinger. Dette er momenter som naturlig skal inngå i den konkrete og helhetlige vurderingen av barnets beste.

Uansett, det er lovens intensjon at situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar – ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om omsorgsovertakelse.
Følgelig blir spørsmålet om det i større grad bør vektlegge retten til familieliv, gjennom råd og veiledning i Norge, da Norge i flere saker er dømt for brudd på EMK art. 8 nr. 2, fordi sakene ikke tilfredsstilte proporsjonalitetskravet.

Er det på tide med en revurdering av barnevernstjenestens praksis hvor man i større grad vektlegger retten til familieliv, se hen til betydningen av de biologiske bånd, samt aktivt tar med foreldrene på samtale slik at de får eierskap til sine egne barns utvikling?
Med dette vil man få langt færre omsorgsovertakelser i fremtiden, og unngår uopprettelige skader for foreldre og barn, samt kortsiktige gevinster.