Kamilla Gamme Svello – «Jeg finner gleden i de små øyeblikkene»
06 jul
2017

Kamilla Gamme Svello – «Jeg finner gleden i de små øyeblikkene»

- Jeg er glad i de små øyeblikkene, og har lært meg å ta det mer med ro. Jeg kan sitte på verandaen med kaffekoppen, se ut over Mjøsa, og kjenne at det er ingen steder i verden jeg heller vil være.  Det er en god følelse, smiler Kamilla Gamme Svello.

Tekst og foto: Vigdis Marie Blikkberget

 

Hun føler på takknemmelighet. Det gjenstår litt på helsa, men det jobber hun med. Endelig smiler livet igjen, men veien dit har vært lang og tøff for den 48 år gamle tidligere stuperen fra Hamar. Kamilla vokste opp på Stafsberg, på grensa mellom Hamar og Ringsaker. Hun er nest eldst av fire søsken. Storebror, Pål-Trygve, er ski -og kajakkentusiast. Lillebror er eventyrer og polfarer, Aleksander Gamme. Lillesøster heter Katarina Gamme og er Kamillas bestevenn. Hun drev med turn, etter hvert også stup, og har blant annet to gullmedaljer fra junior-NM i 1990. Mamma var i hovedsak hjemmeværende. Far forsørget familien. Han var i tillegg gammel turner; tre ganger kretsmester, og sto på hendene til han var 75 år. Kamilla har som mål å kunne gjøre det samme. Hun begynte å turne da hun var seks.

- Jeg trivdes med turn, og var aktiv i mange år. Men så åpnet Ankerskogen svømmehall i 1981. Det var ikke mange svømmehaller i Norge på den tiden som hadde de samme mulighetene som Ankerskogen. Det var av den grunn tidligere stuper, Jon Grunde Vegard, bosatte seg i Hamar og startet en stupgruppe, i tillegg til å trene selv. I løpet av sin karriere tok han i alt 68 NM-titler. Min turnvenninne, My Lystad; og jeg bestemte oss for å prøve oss på stup i 1983. Turnbakgrunnen viste seg å være kjempenyttig, for vi lærte fort, og 1 ½ år senere ble jeg norgesmester for første gang. Jon Grunde Vegard nærmest bodde i svømmehallen på 80- tallet, siden han var både aktiv og trener. Jeg har mye å takke han for, forteller Kamilla. DSC 0028 WebKamilla Gamme Svello. Norsk stuper. I alt 25 senior-NM i perioden 1984-1989, derav 10 utendørs. Kongepokal i 1988. 7 nordiske mesterskap. I tårnstup nr. 7 i OL 1988 og nr. 6 i EM 1987. Klubb: Hamar IL.

- Var det da du virkelig bestemte deg for å satse på stup?

- Det var heller mer «Det her får jeg til. Det her er gøy», svarer Kamilla.

Fra Kamilla var 15 år trente hun sju dager i uka. Noen definerte mål hadde hun aldri. Like vel ble hun, som 15 åring, norgesmester for senior. Året etter ble hun nordisk mester. Under junior-VM på Hamar i 1987 kom hun på en fjerdeplass. Det var stort. Ikke minst fordi det var på hjemmebane. Norge fikk øynene opp for turnjenta fra Hamar.

- Jeg husker journalistene, foran hver internasjonale konkurranse, spurte hva målet mitt var. «Å gjøre mitt beste», svarte jeg. Men de ville ha mer konkrete svar, så i stedet sa jeg «Prøve å komme meg til finalen, bli blant de tolv beste». Jeg er litt motstander av å ha mål for alt. Har jeg gjort mitt beste, så er det godt nok. Til og med om jeg ikke kom til finalen. Det er ikke der målet ligger. Fokuset var å bli bedre. Det høres kanskje teit ut, men jeg tenkte at da kommer resultatene av seg selv, sier Kamilla.

Og det gjorde de. Som 19-åring, i 1988, kvalifiserer hun seg til OL i Seoul hvor hun fikk en flott sjuendeplass. I tillegg ble hun beste europeer. Dette ga verken medalje eller poeng, men en fantastisk mestringsfølelse. Hele OL-opplevelsen med egen innsats, utøverlandsbyen og alle toppidrettsutøverne fra hele verden, er noe av det største hun har opplevd i livet. Hun bodde på rom med Irene Dalby, som bare var 17 år, og de hadde det mye moro sammen.

Etter russetid, OL og et hvileår fra skolen, dro Kamilla til USA med mål om å kombinere stup og studier. Hun hadde mest lyst til å studere medisin, men innså at det ville bli for krevende ved siden av idretten. Det ble til at hun tok generelle, obligatoriske fag det første året, for så å starte økonomistudier året etter. Kamilla hadde hørt at økonomistudiene ved The University of Texas var svært gode og godkjent i Norge. Det ble med kun to forelesninger. Økonomi var ingen ting for Kamilla.

- Var det en nedtur?

- Tvert i mot. Det var faktisk veldig godt å kjenne at dette var noe jeg ikke ville. Heller nå, enn seinere inn i studiene. Det fikk meg også til å innse at det var lege jeg virkelig ønsket å bli, sier Kamilla som deretter startet med «pre-med», som er første steget på veien på medisinstudiene.

Skulle Kamilla komme inn på medical school som utenlandsstudent, måtte hun jobbe hardt og ha toppkarakterer. Og toppkarakterer fikk hun. Hun kaller det litt galskap; fire år på universitetet og bachelor i valgfritt fag. Kamilla valgte psykologi. Det skulle vise seg å bli tøft. Kombinasjonen krevende studier, mye trening og lite fokus på restitusjon, bidro nok til den første skulderskaden i 1990. Hun jobbet med et nytt stup fra 10-meteren, og så glapp skulderen delvis ut av ledd i møte med vannflaten. Kamilla trente seg opp igjen, men skadet seg på nytt under sommer-NM i Frognerbadet samme år. Etter en skulderoperasjon, klarte hun akkurat å bli «bra» igjen til VM i Australia. Der kvalifiserte hun seg til finalen, men slo opp igjen skaden i nest siste stup. Da ble Kamilla motløs. Etter et halvt år med opptrening og fortsatt murrende smerter, kjente hun at hun ikke orket mer. Hverdagen, med studier i tillegg, ble for krevende. Stup var ikke moro lenger. I en alder av 22 år legger hun opp som toppidrettsutøver.

- Jeg sluttet med stup etter to års studier i Austin, Texas, men fullførte «pre-med» og bacheloren min i psykologi. Jeg begynte faktisk å søke medical schools i USA, men for å komme inn måtte jeg ta en omfattende fagprøve og dessuten besøke de forskjellige skolene for personlig intervju. Spørsmålet ble om jeg skulle orke begi meg ut på denne reisen. Det var også et økonomisk spørsmål, for skolepengene for utlendinger var så høye at jeg var avhengig av å få stipend fra skolen. Og ikke minst, jeg var helt sikker på at jeg ikke ønsket å bosette meg i USA på sikt. Ut ifra en totalvurdering, valgte jeg å droppe videre medisinstudier i USA. Selv om jeg visste at jeg ikke fikk godskrevet premed-studiene i Norge, så var jo ikke faggrunnlaget bortkastet. Med dette i bakhodet søkte jeg medisinstudier i Norge, og valget falt på Trondheim. Så var det bare å begynne på nytt. Seks år ble det i Trondheim. Det har jeg aldri angret på, smiler Kamilla som på slutten av studiene, på en fjelltur sammen med felles bekjente, traff det som seinere skulle bli hennes ektemann; Rune.

- Dere bosatte dere i Trondheim?

- Rune var halling og jobbet som flyger. Arbeidsplassen hans var Fornebu. Da denne ble nedlagt fikk han Oslo Lufthavn Gardermoen som base. Det var faktisk han som så det praktisk å bo på Hamar, og gjerne i Vangsåsen, for han syntes det var så flatt her på Hedemarken. Da mamma og pappa fikk høre at jeg hadde tenkt å flytte hjem igjen, satte mamma i gang litt research. På toppen av Hamar, nærmere bestemt i Frøbergsberget, fant hun et lite hus på 69 kvadratmeter som var til slags. Knøttliten stue, men kjempefin tomt på nesten ett mål. Mannen min slo til tvert og kjøpte huset. Da hadde vi vært sammen bare et par måneder, forteller Kamilla.

Slik bodde de i 10 år. Planen var å bygge på, men til slutt søkte Kamilla og Rune om å få rive og bygge nytt. De kontaktet arkitekt Rolf Jacobsen ved Gaia Tjøme som drev med økologisk byggeskikk. Dette var viktig for Kamilla, som er opptatt av natur og miljø. Resultatet ble et unikt hus i tre og mur, med bjerkegulv, diffusjonsåpne vegger, naturmaling, masseovn som varmekilde, og helt fritt for plast og giftstoffer. Huset har synlige bjelker og mange «rare» vinkler. Inventaret er grovt og rustikk. Akkurat slik de ønsket seg.

Hun var akkurat ferdig med 10 år med universitetsstudier, noe som hadde resultert i en turnusjobb på Hamar sykehus. Nygift, og alt var på stell. Det manglet bare litt på helsa. Hun hadde hanglet hele sommeren, var fryktelig sliten, men ga eksamensstresset skylda. En dag, mens hun var på jobb i akutten, sa det stopp. Konsentrasjonen sviktet helt. Kamilla ble sykemeldt på ubestemt tid - i en alder av 31 år. Ukene gikk og Kamilla ble ikke bedre. Hun forsøkte å trene seg opp, men ble bare dårligere. Blodprøver var fine, og hun visste med sikkerhet at hun ikke var deprimert. Men kanskje utbrent? Etter hvert kom hun over en artikkel om ME/postviralt utmattelsessyndrom – noe hun aldri hadde hørt om på medisinstudiet. Var det kanskje dette hun hadde? Etter fire år fikk hun diagnosen ved Haukeland sykehus.

- Hvordan har det vært å leve med ME?

- Det har vært tøft. Jeg har aldri vært redd for utfordringer, men når både kropp og hodet mangler energi, har du lite å møte livets utfordringer med. Og særlig når du samtidig skal fungere som forelder. Det var helt fantastisk å bli mor til Vegard i 2001, men samtidig krevende ettersom kreftene ikke strakk til. Heldigvis hadde jeg via idretten lært meg å jobbe systematisk og tålmodig, så jeg forsøkte overføre dette til min nye livssituasjon med å iverksette tiltak for at kroppen skulle kunne helbrede seg selv. Jeg leste mye og testet ut litt forskjellig. Det som har fungert best for meg har vært bevisst tenking, god ernæring, forsøke finne en balanse mellom aktivitet og hvile, og yoga. Dessuten har jeg hatt veldig god nytte av biofoton behandling (en form for energimedisin), sier Kamilla.

Sykdommen satte en stopper for å jobbe som lege, men i 2005 takket hun ja til en deltidsstilling i Antidoping Norge. Hun jobbet som en lokal koordinator for organisasjonen, ved siden av å være foredragsholder og gjennomføre de fleste dopingkontrollene på Østlandet. Kontrollene var alltid uanmeldte, og det var spennende å teste alt fra birkebeinere til olympiske mestere. Kamilla følte sakte men sikkert at helsa ble bedre. I 2008 ble minstegutt Sigve født, og Kamilla gråt av takknemlighet. Småbarnsperioden gikk lettere denne gangen; Sigve var en blid og fornøyd gutt som sov godt, og Vegard blomstret som storebror. I 2009 flyttet familien på fire inn i det nye arkitekttegnede huset. Kamilla følte virkelig at livet smilte igjen. Og hun valgte å søke om lov til å begynne og jobbe som lege igjen.DSC 0081 Web

Så skjer ulykken.

- Sigve hadde blitt 1 år og 8 måneder gammel. Det var juleavslutning i barnehagen. Storebror Vegard, som da var 8 år, var med. Det samme var Rune, som nettopp hadde kommet hjem fra et seks ukers jobbkurs i Canada. Vi bodde ikke langt fra barnehagen, så vi bestemte oss for å gå, slik at Sigve kunne sove formiddagsblunden sin i vogna - slik han pleide. Med oss på veien fulgte en liten kattunge. Vi la merke til at den var påfallende nærgående og fulgte oss hele veien til barnehagen. Vel fremme lot vi Sigve få sove videre i vogna ute. Vi gikk jevnlig og så til han. Da julenissen skulle komme, gikk jeg ut for å vekke Sigve. Jeg fant han livløs med kattungen liggende oppå ansiktet. Jeg løp inn med Sigve i armene og ropte at noen måtte ringe etter ambulanse. Utrolig nok var bestemor og pensjonert anestesisykepleier, Laila Lutnes, også på avslutningen, og hun hjalp meg med hjerte-lungeredning. Sigves hjerte slo da han ble fløyet i luftambulanse til Ullevål sykehus. Men livet hans stod ikke til å redde. Sigve døde i armene våre to døgn senere, 8. desember 2009.

- Hvordan kommer man videre etter å ha mistet et barn?

- Jeg har ikke noe fasitsvar på det, men det handler mye om å ta en dag av gangen. Orke kjenne på smerten og fortvilelsen, samtidig som man forsøker gjøre små konstruktive ting. Til å begynne med fikk vi god hjelp av «Krise-Per» fra Hamar kommunes kriseteam; han hjalp oss i gang med gode samtaler. For meg har samholdet med Rune og Vegard betydd alt. Vi lagde oss noen fellesprosjekter i tida som fulgte, som «Sigves minneekspedisjon» i vinterferien, og besteg Galdhøpiggen i sommerferien. Samtidig kjente jeg hvor viktig det var for meg å få ro til å bearbeide sorgen helt alene. Det kom så mange på besøk den første tida at jeg ble sittende oppe om nettene for å finne ro og indre styrke. Ellers har venner og familie vært uvurderlige støttespillere under hele sorgprosessen. Jeg er så takknemlig for deres tålmodighet og kjærlighet. Vi har lært mye om sorg og sorgarbeid, og vi forstod tidlig at det ikke finnes noen snarveier. Jeg forsøker å trøste meg med at Sigve hadde et lykkelig liv, for det er sikker på at han hadde. Det ble bare så altfor kort. Sigve var en gave som vi fikk beholde for en stund, og jeg er takknemlig for hver eneste dag vi fikk sammen. Han vil for alltid være en av oss. Og jeg innser at ingen har lært meg mer om livet og eget følelsesspekter enn nettopp han.

- Dere fikk mulighet til å ta med Sigve hjem etter obduksjonen. Hvorfor ønsket dere det?

- Det var så vondt å tenke på å forlate Sigve på kjølerommet på Ullevål sykehus. Det var sykehuspresten som foreslo å ta med Sigve hjem. Det å reise hjem som en familie, ha Sigve hos oss noen dager, var en stor lettelse for oss alle. Vi var samlet, tross alt. Jeg vil anbefale andre sykehusavdelinger – der barn dør – å tilby foreldre det samme.

Like etter Sigves død, meldte familien seg inn i Landsforeningen uventet barnedød. Kamilla beskriver lokallaget som et verdifullt fellesskap hvor man kan le og gråte om hverandre. Og ingen ting er forbudt å snakke om. Vennskap har også oppstått. Kamilla har fått en spesiell kontakt med to mammaer som mistet barn omtrent på samme tid som henne. En annen fellesnevner er at alle også fikk kreft – nesten på samme tid. Kamilla måtte fjerne skjoldbruskkjertelen. Det var ingen tegn til spredning, men hun må gå på stoffskiftehormoner resten av livet – og til årlige kontroller. Kamilla er fortsatt kreftfri og prognosen er god. At tre mødre i 40-årene får kreft tre år etter at de mistet barn er ingen tilfeldighet, tror Kamilla:

- Immunforsvaret sørger for å holde oss friske ved å rydde opp i det som går galt i kroppen, i tillegg til å bekjempe mikrober. Det er godt dokumentert at stress hemmer immunforsvaret, og det finnes knapt noe større stress enn å miste et barn. Jeg hadde akkurat startet i ny jobb som fastlegevikar da jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg hadde ikke mulighet til å være borte fra jobb. Jeg hadde heller ikke tid til å tenke på kreften.  Da forstod jeg at jeg har lært mye av mine tidligere prøvelser i livet. Sammenliknet med det å miste et barn, og leve med ME, var kreften for meg en bagatell.

Hadde hverdagen tillatt det, hadde hun vært i Ankerskogen mye oftere enn hun er. Det vil si, hun er ofte i Ankerskogen, for hun jobber nå ved Ankerskogen legesenter – og har kontor i 3. etasje med utsikt rett til 10-meteren! Men hun er ikke ofte på stupebrettene. Tiden og kapasiteten strekker ikke til, selv om hun elsker å stupe, og mener det er god trim for både kropp og sjel. Men hun er fremdeles ekspertkommentator for NRK og skal blant annet kommentere stup-VM i sommer. Nå vil hun heller glede seg over hverdagen, over alle gavene i livet – og familien.

- Jeg er veldig takknemlig for det livet jeg lever nå.  Jeg jobber med akkurat det jeg har lyst til å jobbe med, jeg bor akkurat der jeg har lyst til å bo, og det er flott å se at sønnen vår, Vegard, som nå er 15 år, vokser meg over hodet. (Hun smiler). Og så er jeg takknemlig for at mannen min og jeg har klart å stå sammen i alt vi har opplevd – på godt og vondt.

- Som idrettsutøver satte du deg svært sjeldent mål, men har du noen mål nå?

- Etter at Sigve døde, lagde Rune og jeg oss et langsiktig mål om at vi skulle forsøke leve fullverdig igjen. Og at vi virkelig skulle stille opp for Vegard. Jeg føler at vi har nådd disse målene. Vi vil alltid leve med et savn og et vemod over hva som kunne vært, men jeg vet at vi ikke er alene om det. Jeg tror de fleste mennesker kjenner på savn eller sorg i løpet av livet. Kanskje gjør det oss til mer fullverdige mennesker?  Og så har jeg en drøm; jeg drømmer om fred på jord. Det har jeg alltid gjort og kommer alltid til å gjøre – selv om det virker fjernt slik verden fortoner seg i dag. Men vi må alle starte med oss selv, forsøke finne fred i hjertene våre, for da tror jeg vi vil vi kunne leve i fred med hverandre.