- Jeg tenker at jeg lever akkurat nå, og må få maks ut av det – og det gjør jeg
28 nov
2017

- Jeg tenker at jeg lever akkurat nå, og må få maks ut av det – og det gjør jeg

- Jeg bruker ikke energi på å irritere meg over ting jeg ikke får gjort noe med. Livet består mest av hverdager, og da må man gjøre det beste ut av dem. Det mener jeg selv jeg er flink til, sier Mette Thorslund (49), daglig leder hos Jobzone Hamar.  

Tekst og foto: Vigdis Marie Blikkberget

 

Det ligger tjukt utenpå at vinteren er i anmarsj. Selv om sola skinner fra en skyfri himmel, røsker en kjølig høstvind godt i håret i det jeg lukker bildøren bak meg. Jeg har parkert på parkeringsplassen til Torp legesenter på Hamar vest. Her har jeg avtalt å møte Mette Thorslund, og familiens 7 år gamle riesenschnauzer, Otto for en formiddagstur langs Mjøsa. Mette bor bare et steinkast unna, i Furuberget, og Otto er godt kjent med området. Så å si hver morgen tar Mette ham med på joggetur her, før hun reiser på jobb hos Jobzone.

- Før vi flyttet hit, for fire år siden, bodde vi 20 år i Vangsåsen. Et flott sted for ungene å vokse opp. Etter hvert som de ble større, og begynte på Hamar katedralskole, føltes det riktig å bo mer sentrumsnært. I Furuberget har vi verdens flotteste utsikt over Mjøsa. Jeg digger å sitte på kjøkkenterrassen min. Det gir meg en herlig frihetsfølelse, sier Mette, og stryker luggen vekk fra panna i det en kald motvind treffer oss. Mette 1 webMette Thorslund

Jeg tror ikke det skyldes været at Otto er ivrig på at vi skal gå fortere. Rolig tempo er han generelt ikke vant til. Hunderasen i seg selv er energisk og passer best som familiehund for aktive mennesker. Da har han kommet til rett familie, skal jeg bedømme ut i fra det jeg allerede vet om Mette før vi har startet intervjuet.

- Otto er en stor del av familien. Han er verdens beste turkompis. Trygg på seg selv, veldig snill – og med null jaktinstinkt, smiler Mette og klapper den 45 kilo store «bamsen» på hodet.

 

Oppvekst med gode verdier

Mette er født og oppvokst i en trygg og god idrettsfamilie i Nittedal, utenfor Oslo. Far, Terje Thorslund, var friidrettsmann og toppidrettsutøver. I sin karriere som spydkaster vant han blant annet bronsemedalje under EM i Roma i 1974, med et kast på hele 83,68 meter. Mette, og hennes to år yngre søster Eva, var ofte med på Bislett da faren trente. Etter hvert ble det også naturlig for dem å begynne med friidrett i Nittedal IL. Mette kastet litt diskos og kule, men mest spyd. Et kast på 39 meter stod som klubbrekord i flere år. Moren til Mette, Bjørg, var hjemmeværende til barna var ganske store. Mette beskriver oppveksten som en trygg og god ramme i livet, med masse gode verdier som hun hele veien har vært opptatt av å bringe videre til sine barn:

- Det er viktig for meg å si hvor mye oppveksten min har preget og formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg har alltid hatt, og fremdeles har, et godt forhold til mine foreldre. Helt siden min søster og jeg var små har vi viet livet vårt til familien og fellesaktiviteter. Både hundekjøring og travhester var noe vi holdt på med i mange år, sier Mette som roser sine foreldre for innsatsen og engasjementet de la ned for at hun og søsteren skulle ha det bra:

- Interessen for idrett har vært en fellesnevner i vår familie. Idretten har gitt meg så utrolig mye at den har jeg tatt med meg hele veien. Allerede i ung alder så jeg hvor viktig frivilligheten var. «Skal det bli noe, så må folk bidra», sa foreldrene mine. Og akkurat det gjorde de. Enten jeg drev med friidrett eller håndball, var mor og far alltid til stede og hjalp til – på eller utenfor banen.

 

Politiskolen i Oslo

Mette setter seg på den grønne benken nede ved vannkanten. I det Otto setter seg lydig ned ved siden av, slår det meg hvorfor han er så betydningsfull for henne. Den gjensidige respekten dem imellom er akkurat slik det skal være mellom dyr og mennesker. Mette er generelt glad i dyr. Spesielt hester, og når familien i tillegg drev med trav, ble hun naturlig nok ei hestejente. Interessen førte henne til drømmen om å bli dyrlege. Da hun var ferdig med videregående skole søkte hun jobb som dyrlegeassistent på Bjerke travbane for å opparbeide seg nok praksispoeng til å søke Veterinærhøyskolen. En plutselig innskytelse fører henne istedenfor i retning Politiskolen i Oslo.

- I tillegg til min lidenskap for hester, har jeg alltid hatt et ønske om å bidra til samfunnet. Kunne gjøre en forskjell. Å jobbe i politiet måtte være en fin arena for dette, tenkte jeg – og kom inn på Politiskolen på første forsøk. Politiskolen den gang var toårig; ett år på skole og deretter ett år ute i praksis. Praksisplassen min ble på Hamar politistasjon som det het den gang, forteller Mette som før dette ikke hadde noe større kjennskap til Hedemarken. Det eneste var ei hytte på Tangen som farens gamle tante, Magnhild, eide. Her ferierte Mette, hennes søster og deres tre kusiner hver sommer i flere år.

 

Tilbake på Hamar

Mette trivdes godt på Hamar, og på hybelen hun leide i Skogveien ved Briskeby. Med bakgrunn som solid backspiller i Nit-Hak, med en særs god skuddarm, fikk hun plass på damelaget til Ham Kam.  I tillegg begynte hun som håndballtrener i Hamar idrettslag sammen med en kollega på politistasjon. Da det ikke ble noe damelag i Ham Kam lenger, begynte hun å spille på Furnes.

- For meg som var født og oppvokst i landlige omgivelser, var Hamar en passe stor by å bo i. Dessuten hadde jeg knyttet mange bånd her, og funnet meg til rette i håndballmiljøet. Det var ikke utenkelig å flytte tilbake til Hamar etter fullført politiutdannelse, sier Mette.

Og det gjorde hun. Pliktåret etter Politiskolen tok hun på Hamar, og etter hvert fikk hun fast jobb som politikonstabel ved Hamar politistasjon, den gang det lå på Brygga.

- På Politiskolen traff jeg mannen min, Rune Otterstad. Vi giftet oss i 2000. Han fikk seg først jobb som politi på Koppang, og i 1994 på Hamar. Da flyttet vi sammen og etablerte oss i Øvre Vang. I 1996 fikk vi vårt første barn; Mina. To år seinere kom Amund. Mina studerer fysioterapi i Trondheim, og Amund er i militæret i Bardufoss. Han skal studere medisin etter militærtjenesten. Jeg er så stolt av ungene mine, og mannen min, sier Mette.

 

Lokalt engasjement

Mette begynte som etterforsker. En spennende men krevende jobb hvor overgrepssaker og andre tunge forbrytelser preget jobbhverdagen. Hun hadde også mange år i Utlendingsseksjonen hvor hun blant annet måtte sende mennesker ut av landet pga avslag på oppholdstillatelsen. Mette var lite ute som patruljerende politi, men jobbet en periode i Utrykningspolitiet. 17 fine og varierte år ble det til sammen før det kom til et punkt hvor hun følte det var på tide å gjøre noe annet. Da det ble en ledig jobb som daglig leder i Fart fotball søkte hun ett års permisjon fra politiet.

- For det første hadde jeg lyst til å bidra i lokalmiljøet. For det andre var begge ungene aktive fotballspillere i Fart, og mannen min var trener. Dessuten var det mye aktivitet i Fart på den tiden, med et damelag i toppserien. Jeg kunne ikke så mye om fotball, men var relativt god på mange andre ting. Det så styret i Fart, og jeg fikk jobben, forteller Mette.

Da permisjonstiden gikk mot slutten måtte hun ta et valg; skulle hun gå tilbake til jobben i politiet, eller si opp? Mette valgte det siste.

- Det er kanskje det mest gærne jeg har gjort i hele mitt liv, uten at det egentlig var gærent. Men for meg har idrett alltid vært tungt veiende og alltid noe jeg har hatt lyst til å jobbe med. Jeg har hatt mange verv som tillitsvalgt i idretten, men det å kunne ha det som jobb på heltid er noe annet. Jeg har aldri angret på valget jeg tok, for det har gitt meg noen fantastiske muligheter i ettertid også, sier Mette som var daglig leder i Fart fotball i tre år. Da følte hun at hun hadde gjort sitt, og det var på tide å gå videre.

 

Jobzone Hamar

Gå videre vil turkameraten vår, Otto også. Han har fått teften av to hunder som løper løse langs stien. Han vil hilse, og det får han. Før vi vet ordet av det er de to nyankomne rett ved siden av oss. Otto er så trygg på seg selv, og føler det unødvendig å gjøre noe annet enn å stå rolig. Mens hundene hilser, forteller Mette om hvordan hun havnet som partner hos Jobzone Hamar: Jan Thomas og Mette webJan Thomas Myrvold og Mette Thorslund

- Jobzone var en av sponsorene til Fart fotball. Tonen mellom oss var god, og jeg tenkte at hvis jeg noen gang skulle gjøre noe annet så skulle jeg jobbe hos Jobzone. Bemanningsbyråets gode verdier var noe jeg kunne identifisere meg med, og den samfunnsrollen de har hadde jeg lyst til å være en del av. Det å kunne bidra til å få flinke folk i arbeid, finne de riktige menneskene til de rette jobbene og bygge gode relasjoner måtte være noe for meg. Jeg tok derfor kontakt med Tormod Formoe hos Jobzone Hamar og fikk i 2011 tilbud om å gå inn som partner på kontoret i Hamar. Tormod var eier og daglig leder på den tiden. Etter hvert fikk vi med oss Jan Thomas Myrvold. Samarbeidet oss imellom funket veldig bra, og da Tormod i fjor høst fikk tilbud om en annen stilling i Jobzone sentralt, ble jeg forespeilet om å kjøpe opp og overta franchisen. 1. september 2016 ble jeg daglig leder for Jobzone Hamar, og jeg har med meg min gode kollega Jan Thomas på laget. Vi har en travel hverdag, og det er jo akkurat det vi liker. Aldri hadde jeg trodd, etter nesten 20 år i politiet, at jeg skulle gjøre noe annet eller bli selvstendig næringsdrivende. Men jeg har aldri angret på valgene mine, og gleder meg like mye til å gå på jobb hver eneste dag, smiler Mette.

 

Hedmark Skikrets

Mette setter Otto i bilen. Vi blir enige om å gå en liten tur til. Vinden har løyet og fingertuppene har fått igjen varmen. Mette trekker ned glidelåsen i den blå jakka, og jeg bemerker at fargen er fin. Hun sier takk og forteller at det bakpå ryggen står «Hedmark Skikrets». Her har hun vært leder siden vinteren 2015. Før dette var hun nestleder en periode.

- Da barna ga seg med fotball, og begynte med ski, ønsket jeg å bidra her også. Som mangeårig medlem i Vang skiløperforening har jeg blitt godt kjent med, og veldig glad i skimiljøet i Vang. Min lidenskap for idrett og frivillighet har hele tiden vært en stor del av meg. Det har helt klart en sammenheng med det jeg har vokst opp med, og verdiene som ligger i bunnen av dette, sier Mette.

Som leder av Hedmark Skikrets er hun leder for en stor skikrets med 80 klubber og mange skiløpere. Hennes rolle er å være en pådriver for at klubbene skal drives ordentlig, og legge til rette for å skape mange gode og glade skiløpere fra Hedmark. For Mette er det ikke viktigst hvilket idrettsmiljø barna velger, selv om hun ikke legger skjul på at hun liker at mange har ski på beina. Det viktigste er at de er i aktivitet og vokser opp med sunne verdier:

- Jeg tror vi som idrettsmiljø må være forsiktige med å krangle om ungene. Da ender det som regel opp med at de ikke vil være med i det hele tatt. Jeg tror løsningen ligger i å samarbeide, legge til rette og skape gode miljøer slik at «Per» og «Lise» kan både spille fotball og ha det gøy på ski. Være til stede for ungene, er det viktigste! Vi ønsker å beholde flest mulig lengst mulig i skisporten. Med de flotte skiforholdene, og den lange snøsesongen vi har her, har vi alle muligheter til det, og sørge for at flest mulig får muligheten til å være med på sitt nivå lenge. Vi må bare legge til rette for god mestring og idrettsglede – uavhengig av alder, nivå og ambisjoner – og det skal vi gjøre!

 

Birken og maratonMette 2 webMette og familiens hund, Otto

11. – 14. januar 2018 arrangeres senior-NM på Gåsbu. Dette er et stort arrangement som krever mange frivillige. I skrivende stund vet ikke Mette på hvilken måte, eller hvor mye, hun skal bidra – men at det blir mye jobb er hun klar over. Da kan det være greit å lade batteriene med lange turer i marka, gjerne sammen med mannen, Rune, og hunden. Mette ser på seg selv som en supermosjonist. I 2010 satte hun seg et mål om å ta merke i en av de tre grenene i Birken. Det målet har hun oppnådd, opptil flere ganger. Til nå har det blitt tre merker på sykkel-Birken. Til sammen har hun deltatt på 19 ulike birkebeinerarrangement. To ganger har hun løpt Oslo maraton, og neste år skal hun og mannen løpe New York maraton. En presang i anledning 50-årsdagen.

- Jeg har ikke satt meg noe mål hva tid angår. Målet mitt er å fullføre, og jeg skal nyte hvert eneste skritt, smiler hun.

Familieturer er noe Mette setter pris på, og det har blitt mange av dem opp igjennom årene. Østen er høyt på lista, men like hyggelig er ferieturer på hytta og på fjellet. Spesielt en reise har satt store spor i hjertet til Mette. I september hadde hun og mannen med seg foreldre og svigerfar på en helgetur til Roma. Et av formålene med turen var å besøke Olympiastadion hvor Mettes far tok bronsemedalje i spyd i 1974.

- Det var en flott tur. Å se hva det gjorde med far, som ikke har vært i Roma siden EM, er helt ubeskrivelig, forteller Mette og blir nesten litt blank i øynene.

 

Enkel filosofi

Mette kikker på klokka. Hun skal videre på jobb og må hjemom med Otto. Dagen er fullbooket, men hun liker det sånn. Hun er vant til å ha mye å gjøre, men blir sjeldent stresset av den grunn. Hvordan hun klarer å holde seg rolig bygger på en svært enkel filosofi om;

- Jeg ser på meg selv som en glad og positiv person, som velger å engasjere seg i de tingene som gir noe tilbake. Verden består av svarte og hvite hull. De hvite hullene gir energi, derfor er det disse jeg velger å bruke tiden på. Man trenger ikke gjøre det mer innviklet enn det er. Jeg har det bra slik jeg har det, er stolt og fornøyd med det jeg skaper selv. Alt man har opplevd gjennom livet putter man i en ryggsekk og tar det frem når man trenger det. Uansett hvilken setting så kan du bruke innholdet på en eller annen måte. Livets skole, det som bor i en selv, er kanskje enda mer viktig enn det man har dokumentert på en CV. Man må bare huske på å bruke det.

Vi er tilbake til start, hvor vi hadde avtalt å møtes – ved Torp legesenter. Det har vært en fin tur langs Mjøsa, og jeg tenker at alle arbeidsdager burde begynne slik som dette.