Med hjerte for Frelsesarmeen
30 nov
2017

Med hjerte for Frelsesarmeen

- Jeg kan jo ikke være troende. Jeg som før gjorde narr av de som trodde på Gud. Men så kom jeg på at i bibelen står det at Gud tilgir alle, så hvorfor skulle han ikke tilgi meg? sier Tormod Larsen (76). 

Tekst: Vigdis Marie Blikkberget. Foto: Vigdis Marie Blikkberget og Emil Skartveit, Frelsesarmeen

 

Veldig mange kjenner Tormod Larsen. I snart 20 år har han gjort en stor innsats for Frelsesarmeen i Hamar. Men, det var ingen selvfølge at Tormod skulle bli Frelsesarmesoldat. Vendepunktet kom høsten 1995. Før dette var han ateist.

Småbruk på Minnesund

Tormod er født og oppvokst på et småbruk på Minnesund sammen med mor, far, bestefar og til sammen fire brødre. Tormod er nummer tre i rekken. Faren var en streng og bestemt mann. Når han spurte sønnene om hjelp til noe, som f. eks til slåttonna, var det bare å adlyde. Moren til Tormod var hjemmeværende husmor. Hun var den første som stod opp om morgenen, og den siste som la seg om kvelden. Det var hun som lagde mat, hun som vasket gulvene og hun som tok vare på barna. Tormod husker godt hvordan hendene hennes så ut etter lange dager i kaldt vann; skrukkete og med store sprekker. Tormod 1 web

- Jeg har dårlig samvittighet, den dag i dag, for måten vi tok henne for gitt. Hvor lite vi hjalp til når vi alle så hvor mye ansvar og tunge løft hun hadde hver eneste dag. Jeg prøvde å gjøre opp for meg i voksen alder; vaske gulvene hennes og hjelpe til der det trengtes. Det veide på langt nær opp for alt hun hadde gjort for oss, sier Tormod.

Oppvekst uten kristen tro

Tormod kommer overhode ikke fra et kristent hjem. Hverken Jesus-bilde over senga, «Fader vår» om kvelden eller en bordbønn før maten, falt naturlig hos familien Larsen. Han hadde heller ingen kristne venner, og det eneste han visste om kristendommen hadde han hørt i bibelhistorien på skolen. Noe forhold til kirka hadde han heller ikke. Det eneste han hadde var dyp respekt for presten i menigheten i Langset kirke. Det var noe godt ved ham, syntes Tormod:

- I konfirmasjonstiden måtte vi møte på gudstjenester. Det var her jeg fikk et positivt inntrykk av denne presten. Han utstrålte en sånn varme og trygghet som fikk meg til å føle meg vel i kirka. Utover dette hadde jeg ikke tatt noe standpunkt til om jeg trodde på Gud eller ikke.

Første møtet med Hamar

Etter realskolen på Eidsvoll, i 1961, hadde Tormod militærtjeneste i Hærens Samband på Jørstadmoen. Etter fire måneders rekruttskole kom det to karer fra Sambandsavdelingen Distriktskommando Østlandet (DKØ), Åker gård på Hamar, og sa de trengte to fjernskriveroperatører (elektronisk kommunikasjon over distanser).  Åker gård ble i 1947 kjøpt av forsvaret, og var hovedsete for DKØ frem til nedleggelsen i 2002. Slik havnet Tormod på Hamar, hvor han også fullførte militærtjenesten.

- Jeg har ofte tenkt hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke hadde havnet på Hamar. Da hadde jeg aldri truffet kona mi, Gunvor, og jeg hadde nok aldri levd det meningsfulle livet jeg gjør i dag. Jeg står i evig takknemlig til disse to karene fra Sambandsavdelingen DKØ som fant meg som rett person til fjernskriverjobben, smiler Tormod.

Anlegg for tall

Det ble til sammen ni år i militæret. Da han i 1970 ble sivilist hadde Tormod opparbeidet seg graden sersjant, og en solid økonomiutdannelse i «ryggsekken». Med sitt anlegg for tall fikk han jobb hos Skattefogden i Hedmark. Den gang hadde de kontorer i det gamle Fylkeshuset. 1 ½ år jobbet han der før han gikk over til Fylkesrevisjonen i Hedmark som revisjonsfullmektig. Det tok ikke lang tid, nærmere to år, før Tormod i 1973 fikk et nytt jobbtilbud. Denne gang i det nyopprettede fraktselskapet, Linjegods. Her jobbet han først som regnskapsleder for region Hedmark og Oppland, med kontorplass på Hamar. Deretter, fra 1989, som økonomisjef for region Oslo.

- De siste 19 årene som yrkesaktiv pendlet jeg Hamar/Oslo. I begynnelsen reiste jeg til og fra hver dag, men det ble slitsomt i lengden. Jeg fikk meg derfor hybel på Alnabru, bare et steinkast unna jobben, slik at jeg kun var hjemme i helgene. Da Linjegods ble heleid av tyske Schenker i 2005 ble firmaet aldri det samme igjen. Derfor var jeg glad for å kunne pensjonere meg 30. november 2008, sier Tormod.

Vendepunktet

Tormod giftet seg med sin Gunvor i 1965. Etter hvert fikk de barn; en gutt og en jente. Gunvor er opprinnelig fra Orkanger, og barnetroen har hele tiden stått sentralt i livet hennes. Selv om Tormod, da de møttes, ikke delte hennes syn, respekterte de hverandre. De snakket heller aldri om, eller diskuterte temaet gudstro. Det var best slik.

Det var i 1995, mens Tormod jobbet i Oslo, at Gunvor fortalte om en kvinnelig prest i Hamar som hadde gjort så sterkt inntrykk på henne. Hun het Svanaug Jødal. Tormod så hvor begeistret Gunvor var at han bestemte seg for å bli med på en gudstjeneste – bare for å glede henne. Dette besøket satt langt inne for Tormod.

- Og jeg som aldri hadde engasjert meg i kirka. Som ikke delte samme syn. Like vel ble jeg med, og opplevelsen ble helt annet enn jeg hadde forventet meg. Svanaug gjorde så sterkt inntrykk på meg, akkurat slik som presten Langset kirke på Minnesund, at jeg valgte å bli med på enda en gudstjeneste. Til slutt var det ikke bare for å glede Gunvor. Jeg gjorde det fordi jeg ønsket det selv, smiler Tormod.

Innrømmelsen

Tormod trodde først at han hadde blitt gal. Hadde det klikket for ham?

- Jeg kan jo ikke være troende. Jeg som før gjorde narr av de som trodde på Gud. Men så kom jeg på at i bibelen står det at Gud tilgir alle, så hvorfor skulle han ikke tilgi meg? tenkte Tormod. Fra den dagen av beskrev han seg selv som troende.

Med innrømmelsen kom behovet og nødvendigheten med å fortelle det til slekt og venner. Det vanskeligste var kanskje å fortelle det på jobben. Tormod grudde seg fælt. Hva om han ble frakjent all dømmekraft? Det skulle vise seg at reaksjonen fra kollegene skulle bli det stikk motsatte. Han ble møtt med respekt, og en positiv holdning han ikke hadde drømt om.

- Det virket som mine kolleger fikk enda mer tillitt til meg. Og jeg var jo den samme, bare med litt andre prioriteringer, sier Tormod.

Frelsesarmeen

«Hva om jeg blir Frelsesarmesoldat», spurte Gunvor en dag. Hun hadde vært juniorsoldat i Orkanger hvor hun vokste opp, og ønsket å kontakte korpset på Hamar. Tormod syntes det hørtes ut som en god ide, og sammen ble de invitert på et møte. Med en gang Tormod kom innenfor døra hos Frelsesarmeen i Hamar sine lokaler i Grønnegata, følte han seg vel:

- Dette er min plass, tenkte jeg. Her kan jeg utrette mer enn jeg ville ha gjort i en kirke.

Ettersom Tormod på denne tiden jobbet i Oslo, spurte han daværende korpsleder i Hamar, Bjørg Hammer, om hun tilfeldigvis visste om et Frelsesarmekorps i Oslo han kunne være en del av. Det gjorde Bjørg, og hun anbefalte Majorstua korps. Her ble Tormod tatt så godt imot at han ikke var et sekund i tvil om at det var her han hørte hjemme.

Troen på Gud

Gunvor har vært Frelsesarmesoldat i korpset på Hamar siden 1997. Tormod siden 1998 og kan snart feire 20 års-jubileum. Det har vært en utrolig reise, fylt av kjærlighet og glede.

- Jeg misunner de som har vært troende hele livet, men veldig ofte hører jeg om de som misunner meg også. Min solide tro, fordi jeg oppdaget Gud så seint i livet, og derved fikk en sterk omvendelsesopplevelse. Det var ingen hendelse som gjorde meg kristen. Det var en prosess. Det var Gud som grep inn i livet mitt. Akkurat derfor er min tro så sterk, og den blir bare sterkere og sterkere, sier Tormod. Tormod 2 web

Julegryta og Krigsropet

Frelsesarmeens ukemagasin, Krigsropet, har Tormod stått med siden han ble soldat i 1998. Du har sikkert sett ham, sikkert gitt penger også, og som gjengjeld fått Krigsropet – om du ønsker. Han prakker det ikke på deg om du ikke vil ha det. Tormod tigger heller ikke om penger. Blikket hans møter du kun når du nærmer deg bøssa. Før dette har han sett ned i bakken, eller vekk. Litt beskjeden, noe som i oppveksten plaget Tormod mer enn det gjør i dag. 

I hele desember ser du ham med Julegryta; Frelsesarmeens årlige innsamlingsaksjon. For mange forbindes den med julestemning, for andre mat, varme klær og verdighet. Siden 2003 har Tormod stått fast med Julegryta både utenfor Torghjørnet i Hamar og på Maxi. Nå er han også med og administrerer alt rundt det. Han husker godt en av de første gangene han stod med Julegryta. Det var julaften, og han hadde vært i tvil om han skulle stå også denne dagen. Den dag i dag er han glad for at han allikevel valgte å dra ned til Maxi.

- Jeg hadde ikke stått lenge før det kom bort en bestemor med to barnebarn. De hadde samlet inne penger hele året, og hadde gledet seg til å gi disse til Frelsesarmeen – nettopp på julaften. Hadde ikke jeg stått der den dagen, så hadde ikke disse barna fått gitt gaven de så inderlig ønsket å gi. Og jeg hadde ikke fått gleden av å takke dem, og opplevd hvor mye det betydde for dem. Det er akkurat det som er så flott med jobben min. Jeg møter så mange hyggelig mennesker, og har så mange gode samtaler. Jeg er stolt av å få være en del av Frelsesarmeen, og kommer til å være det så lenge kropp og sjel tillater det, avslutter Tormod med høytidelig stemme.